Kodaikanal

Vel nå har jeg hatt den mest fantastikk turen til et paradis. Den startet torsdag kveld, da meg og Inga tok nattbussen opp den heller dårlige veien til paradiset, kodai kanal. Vi fikk ikke sovet så mye enn setene var gode og vi fikk sett en halv bollywoodfilm før det tven tok kvelden. Vi kom frem kl 8 neste dag og der sto en fantastisk inspirerende fyr, Kishou Cariappa, og ventet med sin lille jeep. Inga kjenner han fra sist hun var her og vi hopper rett i jeepen og har i vente en enda verre eller spennende tur om du vil. Den søteste hunden i min indiahistorie sitter i baksetet og logrer, maja. Hun er absolutt en viktig del av opplevelsen her. Så da sitter vi nokså trangt meg og maja i baksetet og inga og denne Kishou fyren fremme. Her går det fort i svingene, liten bil, bratte skrenter og smale veier. Duting i svingene er virkelig en kritisk del av overlevelsesmekanismen. Og da vi kommer til innkjørselen var jeg virkelig skjelven, ”are we going down there”. Det var vilt det!! Veien var så bratt at det til og med var skummelt å gå ned. Kan ikke si hvor mang grader det kan ha vært men steike, ca rett ned og svingete i tillegg. Men vi kom oss trygt til huset som var et hytteisch hus blant høye majestetiske jungeldekkede fjell. Det var et utrolig syn. Utsikten er bedre enn omvendte båt for å si det sånn.

Kishou er en kaffibonde, derav merket kaffe cariappa, med helt utrolig idealer. Han er en av de eventyrfigurene som du ikke tror finnes. Han bor alene oppe i fjellene og dyrker kaffe og bygger et drømmested blant fjellene. Der han bor nå er bare midlertidig, til huset som er 20 min gange fra veien. 20 min for han kanskje men, for oss var det mer 40. Han har et prosjekt på gang der han prøver å kjøpe kaffen til små bøndene som ellers drukner i markedet, og vil etter hvert brenne dem selv og selge med sitt navn, som allerede er anerkjent og ettertraktet av de store.

Vi brukte dagen på å komme oss etter den ganske harde natta på veien. Og fikk ganske snart smake på den velproduserte kaffen. Ferskere enn det blir den nok ikke. Den var så god at alt annet blir nedtur. Men annet kunne man vel ikke forvente av en som er på jakt etter perfeksjon. Kvelden ble lang og jeg følte jeg ble litt kjent med den ekstraordinære verten vår. Før vi tok kvelden måtte vi ut en tur for å se på eiendommen hans, den var stor og flott og vill. Og han plukket ned frukt overalt som vi måtte smake på, masse som jeg ikke vet hva er, og bananer, kaffebønner, apokolyptos blader, og mange forskjellige greier. Da vi kom tilbake til huset fikk vi en liten overraskelse. Noen ekle slimete parasitter på godt norsk kalt blodigler hadde smyget seg inn i sokkene våre og de måtte pelles av og brennes. Det som er så ille med de utrolig kvalme dyrene er at de legger igjen et stoff som gjør at du ikke slutter å blø. Det var helt utrolig ekkelt, men vi taklet det overraskende bra syne jeg. Men når natta kom var jeg den første til å stupe i seng. Og for en søvn. Endelig fikk jeg sove med kulde rundt meg. vi måtte til og med ha ulltepper rundt oss for å holde varmen og vi ble litt kalde på nesetippen, det var virkelig herlig.

Neste morra var det mer kaffe og en fantastisk frokost fra mary, housekeeper!!! Da var det på sin plass at vi takket mother mary for maten før vi gjorde oss klar til tur opp til drømmehuset mellom fjellene. Vi kom oss i gang ganske seint men var ved stien til huset i 1 tiden. Vi begynte og jeg merket fort at vi var 1200 m over havet for vi ble utrolig slitne for å si det mildt. Vi brukte ca 40 min inn og for en natur og for å komme til den siste biten måtte vi krysse en liten bekk/elv. Og Savan er jo ganske redd for vann, det var en morsom affære. Men det funket til slutt og nok en gang taklet vi situasjonen ganske så bra. Vi kom opp til huset og Kishou viste oss planene sine. Hele huset er bygd i stein og hele fremsiden skal dekkes av glass. Til og med fra badet skal man se utsikten over den fantastiske dalen foran huset. Men dette er et langt prosjekt, hadde ikke hjerte til å spørre hvor lang tid han hadde brukt på det men for en plan og ide. Det er virkelig et hvert naturmenneskes drøm.

Etterpå gikk vi hjem og det var slitsomt det!! Da vi kom tilbake til bilen var vi andpustne tomater hele gjengen. Bortsett fra Kishou da, han lo godt av oss. På veien da vi kjørte klagde jeg på at vi ikke hadde sett noen spennende dyr, og da rett over dalen var det mange bisons, (vet ikke om det er det norske ordet) de hadde flokket seg langs en elv som gikk langs fjellet. Kishou hadde selvsagt med kikkert i bilen, vi var ikke sammen med hvilken som helst mann, så vi fikk se dem ganske godt altså. For noen dyr, ser ut som de kommer fra en annen verden.

Når vi kom tilbake til bostedet vårt hadde strømmen gått igjen så det ble en kald dusj for å si det sånn, vil ikke dra det så langt som å si at jeg savnet varmen, men det var ikke ås langt unna. Etterpå dro vi rett til byen Kodaikanal. Det er et lite sted der vi visstnok måtte prøve den tibetanske restauranten, så det gjorde vi, det var helt fantastisk. Mmm…

Søndag morgen pakket vi ut og reiste med muni(en fra kulturstudier) ned igjen i den ganske snasne bilen. Og da fikk jeg mitt endelige bevis på at jeg har vendt meg til den ganske heftige trafikken. Jeg satt og leste hvert fall 6 timer uten å bli kvalm. Hehe, det er fantastisk. Når jeg ikke leste ble jeg litt nervøs så jeg fant ut det var bedre å fordype seg i noe spennende.

Så dette var turen til fjellene, det var utrolig flott!! Og jeg kommer ikke til å glemme samtalene om alt som er galt med den vestlige verden med eventyrfiguren Kishou Cariappa!!

med hilsen ak